Forbundet har i mange år jobbet for å bedre livet til diabetikere, med støtte, informasjon og gode aktivitetstilbud.
Jeg er glad – glad for at det er i dag jeg lever med diabetes, når jeg først skal ha det. Mange diabetikere er nok det. Mine tanker går til fortvilende mødre som krabbet etter unger som gjemte seg under bord og bak sofaer når de skulle ha sprøyta i gamle dager. Tenk hva disse foreldre og barn måtte gjennom. Store og tykke sprøyter som skulle kokes, og spisser som kunne spisses. Barn som gråt og mor som stakk. Insulin måtte inn.
I 1945 var levealder for personer med diabetes cirka 45 år. Derfor er jeg glad jeg har diabetes i dag. Ikke helt sant kanskje, for det er ikke bare helt greit i dag heller. Det er mye styr, og friheten er borte. Friheten til å plutselig sette seg i bilen og reise, for det er mye som må planlegges. Måleapparat, matpakke, måle seg før man kjører, og så videre. Og skal en på lengre turer og glemmer noe – ja, jeg selv har gått rundt i en sørlandsby og lett etter apotek fordi medisinveska lå igjen på bordet hjemme.
May Kværnstuen
Leder for Diabetesforbundet, Viken
Følger oss på veien
I mange år har det blitt jobbet for å bedre livet til oss diabetikere, og nå feirer Diabetesforbundet sin 75-årsdag. Hver dag i 75 år har noen stått på for oss. Foreldre «slipper» sine barn når de begynner å bli voksne, men forbundet slipper oss ikke. De er der for å følge oss på veien, og med åpne armer tar de oss inn i «diafamilien» – hvis du vil da.
Generalsekretærer og ansatte kommer og går, men alltid er det noen på plass som jobber for oss medlemmer. Som sørger for at vi mottar bladet vårt med informasjon og artikler, med svar fra legen under spalten «spør legen». Med nytt om medisiner og annonser fra industri, kan vi lese om hva som finnes av medisiner, insulintyper, hjelpemidler og rettigheter. Vi kan føle fellesskapet i en familie med i overkant av 30000 medlemmer. Storfamilien min!
Bare å bøye seg i støvet
Og når vi tenker på det som var før og det som er nå – når vi ser glade barn på leir der barna er godt ivaretatt av helsepersonell, der latter og glede går hånd i hånd, med pumpe som tilfører kroppen insulin etter behovet, og foreldrene kan følge med på telefonen hvordan det står til. Ja, da er det bare å bøye seg i støvet for forskere og utviklingen.
Når vi voksne kan ha en liten duppeditt av et måleapparat på armen som til enhver tid viser hvordan blodsukkeret er – da tar vi en bukk til.
Gjør det beste ut av det
Insulinet er 100 år. Gratulerer til Frederic Banting som den gang fikk Nobelprisen! Jeg sender også en tanke til første nordmann som fikk insulin i mai 1923 og fremdeles levde i 1960-årene.
Vi har kommet langt på en 75-års reise: Fra kort levealder, store ekle sprøyter til et dagligliv som gir oss lenger levetid, aktivitetstilbud i hele Norge, nye medisiner, insulin som tas med elegante sprøyter med ned til fire millimeters nåler.
Det å leve etter gitte råd gir ingen garanti eller sikkerhet for å unngå sykdom, men jeg tenker vi må gjøre det beste ut av det, være medlem i organisasjoner som følger utviklingen, er «på» når det gjelder å ivareta medlemmene sine og hjelper til for at vi skal få et bedre liv. Det beste for meg er å være medlem. Gratulerer til Diabetesforbundet med 75 år, og la oss ta med feiringen av insulinets 100 år!
Av May Kværnstuen
