Balansen mellom taushetsplikt og meldeplikt

Å feilvurdere meldeplikten til barnevernet kan få store konsekvenser.

Høsten 2022 beklaget barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) til foreldre som er meldt til barnevernet av skoler uten at vilkårene for meldeplikt har vært oppfylt. Beklagelsen anerkjenner belastningen urettmessige meldinger utgjør. Men grensen mellom taushetsplikt og meldeplikt er ofte uklar i praksis.

Heidi Wittrup Djup 

Psykologspesialist, Rusfri Oppvekst 

Lovpålagt taushetsplikt

Den lovpålagte taushetsplikten er en forutsetning for at mennesker søker hjelp. Den må overholdes for å opprettholde tilliten til tjenestene og ivareta familienes verdighet, personvern og integritet.

Men det finnes flere unntaksbestemmelser i loven, blant annet når det foreligger grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utsatt for mishandling, alvorlige mangler i den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt. Da trer meldeplikten inn og taushetsplikten skal settes til side. Gjøres ikke det, kan følgene bli alvorlige.

To grøfter

Som sakkyndig i såkalte tapt barndom-saker, har jeg sett eksempler på massiv svikt mot barn, først fra foreldre og deretter fra hjelpeapparatet. Barn som har opplevd vold, overgrep, psykisk terror eller betydelige mangler i omsorgen, for så å oppleve at ingen hjalp dem. Meldinger til barnevernet ble ikke fulgt opp, tiltak uteble eller hjalp ikke, meldeplikten ble ikke fulgt opp tross klare holdepunkter for alvorlig omsorgssvikt.

Som voksne er svikten avsatt som skader i deres liv. Slike saker er viktige påminnelser om betydningen av å overholde meldeplikten.

Men like viktig som å beskytte barn mot skadepåføring i eget hjem, er det å beskytte dem mot skadepåføring fra systemene rundt. Som sakkyndig i barnevernssaker og fra klinisk praksis har jeg også sett konsekvensene av meldinger som ikke burde ha blitt sendt. Der vilkårene i loven ikke er oppfylt, men avsender melder på bakgrunn av rutiner, vage bekymringer eller tanken om at «de kan trenge litt hjelp». Ofte er meldingen godt ment og et håp om å skaffe hjelp og ressurser. Andre ganger sendes meldinger som følge av konfliktfylt samarbeid, fastlåste situasjoner og ansvarsfraskrivelse.

En belastning

Uriktige meldinger kan føre til at sakene stopper opp i andre deler av hjelpeapparatet i påvente av at barnevernet skal vurdere meldingen og eventuelt gjennomføre undersøkelse. Dette tar tid og kan hindre at andre tiltak igangsettes. Slike meldinger kan også dreie saken over i et spor barn ikke er tjent med. I stedet for å se etter ressurser og muligheter i og rundt barnet, øker problemfokuset. I stedet for å iverksette virksomme tiltak, utredes hjemmeforhold og foreldrenes omsorgsevne, tross ubegrunnet melding i utgangspunktet. Dette utredningssporet kan bære galt av sted, og belaster både barn og foreldre.

Urettmessige meldinger kan også oppleves som et krenkende tillitsbrudd og skape eller forsterke konflikter. Selv om noen foreldre opplever støtte og hjelpe fra barnevernet, opplever andre å bli misforstått, mistrodd og satt i en situasjon der de ikke våger annet enn å godta de mange møter, undersøkelser og tiltak de blir pålagt å følge opp.

Barnevernet selv blir også belastet. Årlig sendes tusenvis av meldinger som aldri burde ha vært sendt. Noen henlegges direkte, andre først etter gjennomført undersøkelse, og arbeidet er ressurskrevende og stjeler tid og fokus fra familiene som trenger og ønsker hjelp.

Det er heller ikke holdepunkter for at mange meldinger fører til at barna som lever i reell risiko oppdages. Det er derfor et mål å melde riktig, ikke mye.

Samtykke og frivillighet

Hjelp bør i utgangspunktet være frivillig og bygge på samtykke og dialog med foreldre. Sammen er det mulig å finne trygge og ønskede løsninger på barnets vansker. Noen ganger kan barnevernet gi riktig hjelp, andre ganger kan det være helsesykepleier, spesialpedagog, Statped, PPT, helsetjenester eller andre.

Barnevernet er ikke alltid svaret. Ofte ligger svaret hos deg.

Tekst: Heidi Wittrup Djup, psykologspesialist