«Spiseforstyrrelser rammer bare jenter». «Alle som har en spiseforstyrrelse er undervektig». «Spiseforstyrrelser handler om kroppens utseende». «Det går ikke an å bli frisk fra en spiseforstyrrelse».
Dette er eksempler på noen av de mest utbredte mytene som eksisterer
omkring spiseforstyrrelser. At slike misforståelser eksisterer, har
mange negative og alvorlige konsekvenser. En av de mest uheldige er at
de konstruerer en del stereotypiske trekk som for omverdenen kan
oppfattes som kriterier for å være syk. I verste fall kan dette bidra
til at pårørende og andre som har mulighet til å fange opp personer som
sliter, fokuserer for mye på slike usanne sykdomskriterier. Dette kan
føre til at mennesker som er syke uten å falle inn under disse
kriteriene, ikke blir fanget opp eller tatt på alvor fordi det ikke «ser
ut» som at de har en spiseforstyrrelse.
Sannheten er at de fleste som har, eller er på vei til å utvikle en spiseforstyrrelse, ikke vil kunne passe inn i noen av disse stereotypiske trekkene. Sykdommen rammer på tvers av både kjønn, alder og vekt, og de underliggende årsakene til at en person utvikler sykdommen, er svært sammensatte. Felles for alle er at mat har blitt en logisk mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser. Den har blitt en måte å kontrollere noe på, en flukt eller distraksjon fra det som er vondt. Dette er det vanskelig for andre å få øye på.
Spør mer
Nettopp
på grunn av at en spiseforstyrrelse ikke vises utenpå, er det viktig
for alle som står nær å se forbi ytre faktorer som kjønn, alder eller
vekt. Har noen fått et anstrengt forhold til mat og kropp, vil vi ofte
se andre endringer enn det som er direkte knyttet til mat, vekt og
lignende. Har humøret endret seg? Har det sosiale endret seg? Ofte vil
man kunne legge merke til at vedkommende på en eller annen måte ikke har
det så bra, kanskje man er mer trist, stresset, sinna, nedstemt,
tilbaketrukken? Legg vekt på disse tingene, se forbi det ytre, spør mer.
