Det er opptil ti ganger mer sannsynlig at en innvandrer fra Pakistan utvikler diabetes type 2 enn en etnisk nordmann. Befolkningen fra Sør-Asia er blant dem som er spesielt utsatt.
– Innvandrere er et veldig vidt begrep, i dagens Norge finner man innvandrere fra hele verden. Vi ser allikevel at innvandrere fra ikke-vestlige deler av verden ofte har høy forekomst av diabetes, forteller Cecilie Wium, overlege ved Oslo universitetssykehus som forsker på diabetes hos innvandrere.
Nyere funn
Hun forteller at det på begynnelsen av 2000-tallet ble gjort to store undersøkelser som bygger opp under denne påstanden.
– Da ble det gjort en helseundersøkelse av innvandrere i Oslo, hvor selvrapportert diabetes ble registrert. I tillegg ga en studie av befolkningen på Romsås og Furuset også data om innvandrere som bodde der.
Undersøkelsene viste at etniske nordmenn hadde en forekomst av diabetes type 2 på 6,4 prosent hos menn og 2,7 prosent hos kvinner. Den ikke-vestlige befolkningen hadde alle over gjennomsnittlige tall – høyest var den pakistanske befolkningen med respektive 20,0 og 26,4 prosent.
– Vi ser at befolkningen fra Asia har høy forekomst av både diabetes og tidlig hjerte- og karsykdom. Tall fra mange afrikanske land mangler fortsatt. Tilgjengelig statistikk viser allikevel at tallene der også er økende.
Studier viser at de ikke-vestlige innvandrerne, særlig sørasiatene, får diabetes opptil ti år tidligere enn nordmenn. De står også på mer medisiner, men er allikevel dårligere regulert.
– Vi planlegger derfor nå et stort forskningsprogram hvor vi vil forsøke å finne bedre metoder for både å forebygge og behandle diabetes hos innvandrere fra Sør-Asia, forteller hun.
Endrer livsstil
Wium påpeker at det kan være flere faktorer som påvirker forekomsten av diabetes.
– Type 2-diabetes er en sykdom hvor livsstilen er avgjørende, og innvandrere kan ha lagt seg til kostvaner her i Norge som er ugunstige.
– Vi ser for eksempel at forekomsten av diabetes øker når mennesker fra Sør-Asia flytter fra landsbygda til større byer i hjemlandet eller til Vesten. Det gjør det naturlig å tro at livsstil er viktig, der mindre fysisk aktivitet og omlegging til et kosthold med mer fett og sukker fører til vektøkning.
Flere forklaringer
Hun trekker også frem gener, og spesielt miljøets påvirkning på genene, som viktige årsaksfaktorer.
– Man har ikke funnet store genetiske variasjoner som forklarer forskjell i diabetesforekomst mellom folkegrupper, men vi vet at forholdene i fosterlivet har betydning for om man senere utvikler diabetes.
– Underernæring på dette stadiet og senere høy tilgang på næring vil kunne føre til større risiko for å utvikle diabetes. Altså ligger ikke endringene nødvendigvis i selve DNA-et, men snarere hvilke gener som blir skudd av eller på tidlig i livet. Miljøfaktorer kan da påvirke hvordan genene blir brukt.
Bør planlegge
For dem som er rammet av sykdommen er det viktig å spise og ta medisiner regelmessig. Å gå i lengre tid uten dette kan være skadelig.
– Å faste, for eksempel under ramadan, kan by på utfordringer. Spesielt her i Norge, hvor ramadan de nærmeste årene vil være sommerstid. Fastetiden blir da gjerne 18-19 timer i døgnet eller mer, forklarer Wium.
– Å ikke skulle spise, drikke eller ta medisiner store deler av døgnet kan føre til både for høyt og for lavt blodsukker. Med høyt blodsukker og uten mulighet til å drikke er det også risiko for uttørring.
Hun oppfordrer derfor muslimer som har diabetes til å vurdere nøye om man bør faste under ramadan, og eventuelt planlegge fasten sammen med sin lege.– En del bør absolutt unngå å faste. Det gjelder særlig dem som har dårlig regulert diabetes, bruker insulin eller har alvorlige senvirkninger som hjertesykdom eller nyresvikt. Kronisk syke kan fritas fra fasten. Vi opplever at mange allikevel har et ønske om å faste, og da er det viktig å tilrettelegge så godt som mulig, forteller hun.
