For medisinstudent Nicholas Solheim, er den største utfordringen med å ha diabetes type 1 at han må gå med lege-buksen bak frem.
– Jeg går rundt med en pumpe som er festet til låret mitt med en slange og en nål. Den pumper insulin automatisk inn i kroppen min. Pumpen går jeg med i lomma. Men lege-buksene vi bruker i praksis, har bare én lomme bak, og gjerne på feil side. Derfor må jeg gå med buksene bak frem for å få lommen på riktig side, sier Nicholas Solheim, og legger til at det med andre ord ikke er mange utfordringer med å ha diabetes i dag.
– Jeg har jo alltid visst at jeg ikke kunne bli pilot, astronaut eller kjøre utrykningskjøretøy. Og så fikk jeg ikke dra i militære. Sistnevnte var ikke noe stort tap for meg. Men jeg var veldig trist en periode som barn da jeg skjønte at jeg ikke kunne bli astronaut. Heldigvis gikk det seg til etter hvert som jeg ble eldre, ler han.
Diabetes ingen hindring
Nicholas har hatt diabetes type 1 så godt som hele livet. Han fikk diagnosen rett før han fylte tre år. Det syns han har vært en fordel.
– Det er jo dette som er naturlig for meg. Det har alltid vært sånn. Jeg vet ikke om noe annet, sier han.
I dag lever Nicholas akkurat som alle andre. Han spiser hva han vil, følger ingen dietter og trener som normalt.
– Jeg har alltid hatt et jevnt blodsukker, men ikke fordi jeg har spist diabetesvennlig mat. Jeg har ikke tatt mye hensyn til diabetesen. Det er diabetesen som har måttet ta hensyn til meg, sier medisinstudenten.
Flere utfordringer før
Nicholas insulinpumpe regulerer seg helt selv. Han kan til og med ha omgangssyke og ikke få i seg mat på flere dager og likevel ha et jevnt blodsukker.
– Jeg har også en sensor som måler blodsukkeret kontinuerlig. Det har tatt bort hele problemet med føling. Folk som ikke kjenner meg, har ingen aning om at jeg har diabetes, sier Nicholas.
Men da han var barn, var det litt mer problematisk.
– Da måtte jeg ta insulin med en penn som jeg stakk i magen 6-8 ganger om dagen til faste tidspunkt. Jeg var hele tiden avhengig av å finne et sted der jeg kunne trekke meg tilbake og sette sprøyten. Og hvis jeg tok et spontant kakestykke, måtte jeg alltid ha pennen tilgjengelig slik at jeg kunne justere insulinet, sier Nicholas.
Skrekken for føling
– Det verste med å ha diabetes, er skrekken for å få føling, det vil si at man får for lavt blodsukker. Føling kan være en ganske voldsom ting. Man blir uberegnelig og fraværende. Folk som ikke kjenner meg, vil tro jeg er dopet eller full. Jeg får akutt black out og husker ingen ting etterpå, sier Nicholas og forteller at han har hatt episoder der han har gått alene i Oslo sentrum, fått føling og kommet til seg selv etter å ha stjålet en banan i en butikk.
– Når man får føling, trer instinktet inn, og det sier at man må få i seg mat. Det er veldig ekkelt å miste kontrollen på den måten, sier Nicholas.
Nysgjerrig pasient
På spørsmål om diabetesen på noe vis har beriket livet hans, svarer Nicholas et klart nei.
– Jeg er noen erfaringer rikere, og som medisinstudent, er det ganske morsomt å snakke om diabetesen. Men det er ingen berikelse å ha diabetes. Det er ikke noe stort problem heller, det er en enkel og grei sykdom, men i bunn og grunn skulle jeg ønske jeg var helt frisk.
Nicholas har alltid vært veldig nysgjerrig på sykdommen sin, fulgt godt med på den medisinske utviklingen og gjerne stilt opp og testet nytt utstyr. Det har gitt han den fordelen at han alltid har tilgang på moderne utstyr. Til nye diabetikere har han følgende råd:
– Følg legens råd og bli vant med sykdommen, så klarer man etter hvert å regulere diabetesen sin helt fint. Da kan man leve akkurat det livet man vil. Det er ikke så ille å ha diabetes lenger, og det blir bare enklere og enklere etter hvert som teknologien blir bedre. Om ikke så lenge, er diabetes en sykdom man ikke trenger å tenke på i det hele tatt, sier Nicholas.
