– Bakgrunnen for å fortelle historien om da jeg fikk hjerneslag er at jeg ønsker å formidle noe godt og kanskje tenne et håp om bedring hos andre som er rammet, enten som pårørende eller pasient, sier Rut Eli Jensen, som ble rammet av hjerneslag for et år siden.
Av: Rut Eli Jensen
Den 14. september 2017 dro jeg på sykkeltur fra Hirtshals til Skagen og returnerte dagen etter. Jeg syntes det høyre benet oppførte seg litt rart, det var som om det stadig dro til høyre. Jeg tenkte ikke noe mer over det, bare trodde jeg var trøtt fordi jeg hadde syklet mange mil. Lørdag 16. september hadde jeg mitt vanlige morgenbad i sjøen og tur i heia. Senere på dagen dro jeg med familien på fotballkamp. På vei dit kjente jeg at det var tyngre å snakke enn vanlig, og jeg kjente meg trøtt. På vei hjem ble det vanskelig å gå normalt, så da jeg kom hjem, gikk jeg til sengs for å hvile. Og da jeg sto opp etter en stund og skulle ta meg til ansiktet, traff ikke hånden dit jeg ville. Jeg hadde med andre ord ikke kontroll over høyre arm.
Ring ambulanse!
Da skjønte jeg at noe var alvorlig galt. Likevel ringte jeg ikke ambulanse, men vurderte først å sykle eller ta bilen til legevakt, men skjønte fort at det orket jeg ikke. Så jeg ringte en venninne som er sykepleier og fortalte om symptomene. Ring ambulanse!, sa hun. Men jeg protesterte, ville ikke ha noe oppstyr med ambulanse i gata og ba henne kjøre meg til legevakten. Da jeg kom til legen, spurte han om jeg kunne stå på tå, på et ben, løfte armene osv. Så fikk jeg beskjed om at jeg måtte legges inn og på sykehuset ble jeg i fire dager. Jeg husker lite av alle undersøkelser jeg var gjennom, men det som står klart for meg var at jeg ikke fikk noe å sove på de to første nettene fordi de måtte følge med meg. Det ble to netter med angst uten søvn.
Fysioterapeut, ergoterapeut og logoped
Etter undersøkelsene ble det konstatert blodpropp i venstre hjernehalvdel. Jeg ble stadig mer svekket i høyre arm og kunne ikke røre den. Etter fire dager fikk jeg beskjed om at jeg skulle på rehabilitering ved Kongsgård i Kristiansand. Hit kom jeg i sykebil og ble satt i rullestol da jeg ikke klarte å gå. Derfor var overraskelsen stor da en sykepleier sa:
«I dag skal du opp å gå!» Jeg ble forskrekket og samtidig glad.
Jeg ble der i fire uker, og begynte straks hos fysioterapeut, ergoterapeut og logoped daglig. Det jeg hadde stort utbytte av, var fysioterapien. Logoped trengte jeg bare få timer hos da talen var noenlunde ok. Ergoterapien var nyttig i den grad jeg fikk øvelser jeg kunne utføre. Da jeg kom hjem, fikk jeg fire uker med hjemmerehabilitering fra kommunen, et gratis og flott tilbud som jeg tror er lite kjent.
Treningen har vært viktig
Snart er det gått et år siden hjerneslaget, og jeg vet at for min del har trening vært av uvurderlig verdi. Selv om det i dager og uker kunne se ut som om jeg sto på stedet hvil, ser jeg at daglig fokus på trening har betydd enormt. En annen ting som har hatt enorm betydning er å være i en sosial sammenheng. Det er ikke lett å komme hjem og kjenne på hjelpeløshet i hverdagens gjøremål som å kle seg, lage mat, handle og så videre. Da har jeg vært heldig som har hatt venner som har laget en slagplan og dannet en vennskapsring rundt meg.
Et godt felleskap
Er det noe jeg har savnet i løpet av tiden etter slaget? Ja, det hadde vært fint å kunne møte mennesker – likepersoner – som var kommet lenger i rehabiliteringen enn meg og som kunne gi meg håp om bedring. Så da jeg ble medlem i Norsk forening for slagrammede, har jeg opplevd et godt fellesskap med andre medlemmer og hvor meningsfullt det er å være med i foreningen.
Nå vet jeg at min historie ikke er din historie. Men uansett hvor vi er i rehabiliteringsfasen, har vi en del felles erfaringer som følger med et hjerneslag. Ikke minst å måtte forholde seg til at tilværelsen blir snudd på hodet og at det som før var en selvfølge, nå blir en umulighet.
