I følge Folkehelseinstituttet er to av tre som tar sitt eget liv i Norge er menn. Når det gjelder å snakke om selvmordstanker kan det virke som om samfunnet beveger seg i retning av større åpenhet.
Samtidig vet vi at mange, og kanskje særlig menn, strever med å fortelle det til noen dersom de ikke lenger ser meningen med livet eller hvordan det kan være mulig å leve videre.
Mange møter også utfordringen med å snakke om selvmord i det vi opplever bekymring for om et annet menneske har tanker om å ta sitt liv. Vår egen hjelpeinnsats sirkler rundt grøten, mens bekymringen vokser. Det krever mot å stille spørsmålet: Tenker du på å ta ditt eget liv? – For hva gjør du videre om svaret er «ja».
Egne holdninger
Våre egne holdninger kan skape barrierer som gjør at vi ikke oppdager selvmordstanker, at vi avfeier dersom vi skjønner at de kan være til stede, eller at vi gjør hva vi kan for å unngå dem. Dette er vanlige menneskelige mekanismer, som både kan virke på den som er en potensiell hjelper men også på en som tenker på å ta sitt eget liv. Bevissthet om egne holdninger, kunnskap om selvmordsatferd og ferdighetstrening kan hjelpe oss til å overvinne slike holdningsbarrierer.
Større åpenhet
Vi har erfart at å bruke de ordene som skal til for å spørre og snakke direkte om selvmord er spesielt utfordrende og endel av grunnen til at vi avfeier eller unngår. Derfor bør opplæring og kursing gi rom for å øve. Ord og handlinger vi har trent på i trygge omgivelser klarer vi lettere å hente fram i en situasjon der de trengs.
Større åpenhet er viktig for å forebygge selvmord. Ingen vet hvem som kan få tanker om å ta sitt eget liv. Mange kan lære å gi førstehjelp ved selvmordsfare. Men husk: det er viktig å øve på de vanskelige ordene!
Av: Ann-Jorid Møller og Anette Seierstad Skrindo, Vivat selvmordsforebygging
