Barn som vokser opp i utsatte livssituasjoner ender ofte opp som omsorgspersoner, fordi det er ikke alltid de andre voksne har verktøyene til å se utfordringene deres.
Gjennom mitt mangeårige arbeid har jeg møtt mange som forteller om en
oppvekst som har satt dype spor, spor som har blitt til utfordringer i
voksenlivet. Historiene tilhører voksne med en barndom preget av for
eksempel rus, vold, overgrep og utfordringer med psykisk helse.
Livssituasjoner som i dag er i fokus og jobbes mye med for å fange opp
de sårbare barna.
Rusfri Oppvekst ønsker å fange opp disse barna så tidlig som mulig da vi vet at barn som vokser opp med for eksempel psykisk syke foreldre, rusavhengige foreldre eller voldelige foreldre har større sannsynlighet for å selv møte liknende utfordringer. Om disse barna selv ikke blir utøvere er det ingen tvil om at det vil påvirke den psykiske helsen deres i lang tid fremover. Barn som ikke blir sett eller fanget opp mister barndommen sin til foreldrenes sykdom.
Min erfaring er at barn gjerne
vil fortelle, men de må bli spurt på riktig måte og de må ha tillitt
til den som spør. Mange forteller at en lærer har vært den viktigste
voksenpersonen i deres liv da omsorgspersoner ikke har klart å følge
opp. Lærere ser elevene flere timer hver dag og har muligheten til å
bygge en god relasjon til elevene sine. Vi gir verktøy som bygger en god
relasjon mellom den voksne og barnet, noe som gjør det lettere for
barnet å åpne seg. Med det arbeidet vi gjør i Rusfri Oppvekst håper jeg
at flere lærere kan bli den voksne som ser barnet og spør mer, og sier:
fortell, jeg lytter, jeg tror deg.
I tillegg til kunnskap og fokus må det jobbes med holdninger rundt disse tabubelagte temaene for at det skal bli lettere å spørre noen om hvordan de virkelig har det.
Av Tasim Karim, daglig leder i Rusfri Oppvekst
