«Ida er død, det får vi ikke gjort noe med. Men hvis hennes historie kan redde noen andre, hadde hun blitt så stolt!»

Tones datter var 28 år da hun forsto at livet hennes ikke kunne reddes. De siste månedene var det som om hun fikk et ekstra gir i kampen for å unngå at andre skulle havne i samme situasjon.

– #sjekkdeg sto i panna på Ida, og nå står det i panna vår. Denne kampanjen kommer til å ha en ekstra betydning for oss så lenge vi lever, sier Tone Bjørkvold (61).

I oktober er det ett år siden hun mistet sitt yngste barn og eneste datter. Ida Øye Bjørkvold, for mange kjent fra Instagramkontoen @kreftutenfilter, døde av livmorhalskreft bare 28 år gammel. Hun etterlot seg en arv i form av et enormt engasjement – og timer med små og store videosnutter. Ida filmet seg selv da hun ble syk. Ikke fordi hun ville ha oppmerksomhet, men fordi hun hadde et budskap hun ikke kunne brenne inne med. Selv helt mot slutten, da kreftene begynte å ta slutt, prioriterte hun å stille opp når journalister kontaktet henne.

– Hun sa: «Mamma, jeg må bare orke dette, i tilfelle jeg kan redde noen flere!» Hun skjønte at hun ikke kunne redde seg sjøl, men hun kunne fortsatt redde andre, forteller Tone.

Kunsten å leve dagene

Tone virker ikke sliten, ikke når hun snakker om Ida og budskapet hennes. Men konsentrasjonen er ikke som før. Ord kan falle bort, setninger fullføres bare i hodet hennes.

Bitter har hun aldri vært, for hva skal hun med bitterhet?

– Jeg kjenner på en takknemlighet over at vi klarte å leve én dag av gangen. Vi ville leve dagene våre så naturlig som mulig, gjøre hyggelige ting. Vi ville ha det bra mens vi var, sier Tone.

Selv dagene med sykdom, klarer Tone å takke for. For hadde det ikke vært for Idas sykdom, hadde de aldri kommet hverandre så nærme, de to. Det er hun sikker på. Og er det én ting Tone vet med seg sjøl, så er det dette: Hun kunne ikke ha gjort noe mer eller annerledes. Hun gjorde alt som sto i hennes makt for at Ida skulle ha best mulig dager. Og mer enn det kan man ikke gjøre.

– Hun var så tydelig på hva hun ønsket for oss. «Gjør det som gjør dere lykkelig!» sa hun. Og for meg er det dette: Å få lov til å videreføre hennes engasjement. Det kan ikke vente til neste år fordi jeg skal sitte her med sorgen min. Sorg kan være så mye. Og akkurat nå føles det veldig meningsfullt å få lov til å fortsette der Ida slapp. Det er dette Ida selv ville ha gjort på denne tida av året. Jeg tenker at hun hadde vært stolt, sier Tone.

– Jeg håper Idas historie kan være en vekker for kvinner i alle aldre. Jeg håper de går og sjekker seg hver gang de får påminnelse fra Kreftregisteret, og at de går til legen hvis de får smerter eller andre symptomer. Jeg håper de først og fremst vil gjøre det for seg selv. Og om ikke det er nok, så håper jeg de vil gjøre det for Ida.

Tekst: Birgitte Hoff Lysholm