Ingen skal møte kreft alene

Glenn Fletcher (25) fikk hjernekreft som 17-åring. Nå ønsker han å bruke sine egne erfaringer til å hjelpe andre.

Han lever bekymringsfrie dager som utvekslingsstudent i Tyskland da han plutselig kollapser under en sammenkomst med venner. Glenn våkner opp på sykehus med lammelser og smerter. Taleevnen er borte. Tilbake i Norge er dommen følgende: «Du har en ondartet svulst i lillehjernen».

– Svulsten ble fjernet og jeg begynte med stråling og cellegift for å hindre spredning. Både hukommelsen og taleevnen ble midlertidig rammet, og jeg ble delvis lam i kroppen. For meg som aldri hadde vært syk før, og knapt vært innom et sykehus, var det en stor overgang, sier Glenn.

Trilles inn i dusjen

17-åringen fikk problemer med å ta til seg næring og raste ned i vekt. Fra å veie 73 kilo, sette skolerekord i løping og være aktiv på fotball- og håndballbanen, viste vektnålen snart rundt 50 kilo. Så begynte håret å falle av.

– Jeg gikk fra å være den muskuløse, veltrente Glenn, til å bli den veldig syke Glenn. Hjernen trodde jeg var den samme, men kroppen fulgte ikke med. Plutselig klarte jeg ikke hverdagslige gjøremål. Jeg måtte for eksempel trilles i rullestol inn i dusjen slik at sykepleierne kunne spyle meg.

Ut på eventyr

Det føltes på mange vis urettferdig, men Glenn bestemte seg for å se på sykdommen som en mulighet til å bli bedre kjent med seg selv. Hverdagen måtte legges om, nye og tilpassede mål ble satt og han forsøkte å se positivt på tilværelsen.

– For noen høres kanskje dette rart ut, men jeg har alltid betraktet meg selv som en Indiana Jones-type, og dette kom til å bli mitt livs største eventyr.

Glenn ler og forklarer:

– Den beste måten for meg å takle min nye hverdag på var å lære den nye Glenn å kjenne, med alle begrensningene det innbar, og å sette pris på alle fremskritt, selv om de ofte kunne være små. Det var nødvendig for meg å være optimist og se på dette som et eventyr jeg skulle gå seirende ut av.

Møter andre kreftsyke

På sykehuset fant foreldrene til Glenn en brosjyre om helsereiser til utlandet i regi av Ung Kreft. Han meldte seg på, og reiste til varmere strøk våren 2013.

– Det ble nærmest en åpenbaring. Ikke det å reise i seg selv, men der fikk jeg møte andre ungdommer og unge voksne i lignende situasjoner. Om jeg ikke greide å komme meg opp av senga, eller være med på alle aktivitetene, så var det helt greit. Der var det nemlig andre som hadde det på akkurat samme måte.

– Like viktig var samtalene med de andre ungdommene. Det er fint å snakke med venner, familie og helsepersonell, men det er noe helt spesielt å prate med noen som står midt i sykdommen, eller som har opplevd kreft på kroppen. Jeg kunne stille spørsmål om alt jeg lurte på og ble beroliget av at «det finnes flere av oss».  

Flittig student

Glenn har bygget opp det fysiske og mentale steg for steg, og er i dag kreftfri og i full vigør. I fjor fullførte han en bachelorgrad i kriminologi ved Universitetet i Oslo.

– Det siste året på videregående brukte jeg tre år på å bli ferdig med. Reisen har vært lang, men jeg ser fortsatt på livet som et eventyr og det er mye jeg vil oppnå. I fjor høst flyttet jeg til Bergen for å starte på profesjonsstudiet i psykologi, forteller 25-åringen.

Vil hjelpe andre

Han sitter igjen med mange verdifulle erfaringer fra tiden som syk, og disse ønsker han å dele med andre. Glenn har tidligere vært styreleder for Ung Kreft Oslo og Akershus, men sitter i dag som vanlig styremedlem. Han har også gått på kurs for å bli likeperson.

– En likeperson er ikke en fagperson, men et medmenneske som bruker sine egne erfaringer til å hjelpe andre med å mestre sin situasjon. Som likeperson blir man matchet med noen som går gjennom noe lignende det du har opplevd, slik at man kan prate om det han eller hun gjennomgår akkurat nå.

– Det hjalp meg veldig å snakke med andre i lignende situasjoner, og jeg håper jeg kan bidra til å hjelpe andre som blir syke. Ingen skal møte kreft alene, og det er alltid nyttig å snakke om vanskelige ting. Jeg måtte stadig minne meg på at livet er et eventyr, og noen ganger trenger vi litt hjelp på veien.

Av Kreftforeningen