I 2012 trodde bloggeren Marna Haugen Burøe at hun var gravid. Imidlertid skulle det vise seg at hun hadde den sjeldne kreftformen blæremola.
Blæremola er en sjelden kreftform som bare rammer rundt ti kvinner
hvert år. Ved blæremola utvikles graviditeten unormalt helt fra
unnfangelsen og fosteret dør ganske tidlig fordi morkaken ikke fungerer
normalt. En blæremola kan se ut som en rosa drueklase, med store,
væskefylte blærer som kan fylle hele livmorhulen. Marna Haugen Burøe
(37), som er gift med komikeren Ørjan Burøe, og derfor kaller seg for
Komikerfrue når hun blogger, fikk Blæremola i 2012.
– Det startet som en helt vanlig graviditet der jeg trodde at jeg var tre måneder på vei da jeg merket at noe var galt. Jeg var veldig kvalm og derfor tenkte jeg det kunne være jente, forteller Marna.
– Da jeg oppsøkte fastlegen sa legen at hun kunne høre hjertet, men det stemte nok ikke, for grundigere undersøkelser uka etter skulle vise at det bare var morkakevev. De kaller det blæremola og det er en slags genetisk misforståelse som kan skje under befruktning og hvor morkaka begynner å vokse cystisk og på mange måter nærmest går amok. Hos meg hadde morkakevevet grodd seg fast i livmoren og spredde seg raskt. Derfor ble jeg operert allerede samme dag da den først ble funnet, fortsetter hun.
Ikke dødelig
Det var i desember at Marna ble operert. Deretter ble hun overvåket med blodprøver frem til slutten av februar. Da bestemte legene at hun burde settes på cellegift. Cellegiftkurer fikk hun frem til mai. Da var hun i prinsippet helt frisk, selv om ikke legene erklærte henne frisk før hun hadde vært symptomfri i et helt år.
– Heldigvis visste jeg at jeg ikke kom til å dø av denne sykdommen og at de som får denne diagnosen også blir friske bare de får behandling tidlig nok. Jeg fikk veldig nøye oppfølging og følte meg trygg. Selve behandlingen gikk også på skinner som den skulle, så den delen av opplevelsen var bra. Det verste var egentlig tiden i forkant mens de tok prøver for da følte jeg en viss usikkerhet for hva fremtiden ville bringe, sier hun.
Lukket seg for familien
– Jeg hadde litt vanskelig for å ta inn over meg at jeg var syk. Kanskje kommer det av at jeg er oppvokst på en gård på Sunnmøre der man aldri la seg ned. En gang gikk for eksempel pappa med betent blindtarm i en uke, før den sprakk, og først da ble det tydelig for familien at noe var alvorlig galt. Han skulle jo ikke feile noe. Derfor fornektet jeg på mange måter sykdommen overfor meg selv og stengte nok også familien litt ute. For hvis jeg ser at familiemedlemmer er bekymret, så blir det også belastende for meg, men jeg skjønner at dette kunne være tungt, kanskje særlig for mamma som hadde mistet sin egen mor i kreft. Det var kanskje litt dumt, men jeg kunne ikke noe for det – det var bare sånn det ble, forklarer hun ettertenksomt.
Sykdomsfornektelsen medførte at hun fortsatte å arbeide 50 prosent som negledesigner mens hun tok cellegift, men i ettertid ser hun at hun burde ha brukt mer tid på å legge seg ned og ta seg tid til å være syk, for cellegiften er egentlig veldig utmattende.
Blogget om sykdommen
Det høres kanskje rart ut, men samtidig som Marna både lukket seg litt for familien og fornektet sykdommen overfor seg selv, så valgte hun allikevel å blogge om sykdommen sin.
– Jeg blogget ikke for å syte, men det var viktig for meg å fortelle hva jeg opplevde. De damene som får tilsvarende sykdom leser mine blogginnlegg og finner støtte i at jeg har et litt enklere språk og egne erfaringer, framfor kalde legediagnoser, når jeg beskriver sykdommen. Derfor får jeg fortsatt telefoner og mailer fra andre damer som har fått den samme diagnosen. Så akkurat på bloggen valgte jeg å være åpen, men en av grunnene var nok også fordi min sykdom på mange måter var «kreft light», som jeg visste at jeg ville bli frisk av. Hadde jeg derimot vært alvorlig dødssyk, så ville jeg nok ikke delt min historie på den samme måten, sier Marna til slutt.
Av: Tom Backe, [email protected]
