Hver dag, over hele landet, skjer det spennende ting innen norsk kreftforskning. Formålet med forskningen er å komme frem til behandlingsmetoder som skal komme nåværende og fremtidige kreftpasienter til gode.
– I all hovedsak foregår kreftforskningen i Norge på tre nivåer. Det ene er gjennom kliniske studier, det andre er gjennom basalforskningen og det tredje er forskningsvirksomheten i de små selskapene som vokser frem for å utvikle nye behandlingsmetoder, sier Daniel Heinrich. Han er spesialist i onkologi, overlege og leder for Norsk Onkologisk Forening
Daniel Heinrich
Spesialist i onkologi, overlege og leder for Norsk Onkologisk Forening
Kliniske studier
Kliniske studier er utprøvende behandling der pasienter får tilgang til å teste ut nye legemidler. Hensikten er å undersøke virkningen av legemidler, eller andre behandlingsmetoder, men også å undersøke om bivirkningene er akseptable. I Norge er det som oftest de store internasjonale selskapene som står bak denne typen forskning. De siste ti årene har antallet slike kliniske studier gått ned, men det pågår arbeid for å snu denne trenden.– Målet i «Nasjonal handlingsplan for Kliniske studier», er at fem prosent av alle pasienter på norske sykehus skal behandles i forskningsstudier. I 2021 var tallet bare én prosent, så dette er et mål med høye ambisjoner, men vi ser antydning til bedring, forklarer Heinrich.
Basalforskning
Basalforskning, eller grunnforskning, er eksperimentell eller teoretisk virksomhet der formålet er å skaffe ny innsikt, men uten at forskningen nødvendigvis gir umiddelbar gevinst.
I Norge foregår denne typen forskning gjerne på laboratoriene ved for eksempel analyser av vevsprøver eller svulster. Hensikten er å finne ulike egenskaper ved kreftsykdommen og å teste ulike behandlinger i laboratoriet.
Slik basalforskning er grunnforutsetningen for all videre fremgang i forskningen som skal komme pasientene til gode. Forskningen gjøres gjerne i tilknytning til miljøene ved og rundt de store sykehusene i Norge som for eksempel Radiumhospitalet, Haukeland og St. Olavs hospital i Trondheim. Alle disse institusjonene har store basalforskningslaboratorier i tilknytning til seg.
– Det er vanskelig å si hvor store vi er på dette området siden forskningen skjer veldig bredt. Bredde og volum er imidlertid avgjørende i denne typen forskning siden man ofte må forske mye før man gjør enkeltfunn som kan bli viktig for pasientene. På dette området gjøres det en formidabel innsats både på de norske sykehusene, men også i de private forskningsmiljøene, fortsetter han.
Nye bedrifter
Det finnes mange små selskaper som vokser frem for å utvikle ny kreftmedisin. Det mest kjente eksemplet er nok Algeta som nærmest ble en norsk komet for ti, tolv år siden. De utviklet et medikament på bakgrunn av en ide som kom fra det akademiske miljøet på Radiumhospitalet, og etter hvert ble selskapet solgt til det store internasjonale legemiddelselskapet Bayer.
– Siden resultatet er nye medikamenter som kommer pasientene til gode er denne typen virksomhet kanskje det aller viktigste området i den norske kreftforskningen. Her kommer som regel ideen fra Norge, utviklingen av medikamentene skjer på norske laboratorier, og til slutt forsøker man å gå de siste skrittene for å gi de nye medikamentene til pasientene.
Jobber for å fremme forskningen
Norsk Onkologisk Forening jobber for å øke bevisstheten om viktigheten av kreftforskning og sikre støtte fra offentlige midler. Foreningen ønsker også å skape positive holdninger til forskningsdeltakelse blant pasienter.
– Siden vi også fungerer som en slags fagforening for norske kreftleger, motiverer vi legene til å engasjere seg i forskningsprosjekter. Klinisk forskning, der nye behandlingsmetoder testes, bør tilbys pasienter over hele landet, uavhengig av bosted. For å få til dette, er det viktig at alle kreftleger bidrar. Vi jobber målrettet for å gi dem gode forutsetninger for å delta, avslutter Daniel Heinrich.
