Diabetes type 2: En diagnose med fordommer

For 25 år siden fikk May Kværnstuen diagnosen diabetes type 2. Den aktive 75-åringen fra Lierskogen er i dag leder i Diabetesforbundet Lier og Drammen, og kjemper for bedre informasjon og økt forståelse for sykdommen.

Da May fikk type 2-diagnosen, kom hun raskt i kontakt med Diabetesforbundet. Det første hun møtte, var en leder som malte et dystert bilde av fremtiden.

– Jeg fikk høre at jeg sannsynligvis ville få slag og andre alvorlige komplikasjoner. Det var skremmende, forteller hun.

May Kværnstuen

Leder i Diabetesforbundet Lier og Drammen

I tillegg til usikkerheten rundt sykdommen, ble hun møtt med fordommer.

– Da jeg fikk diagnosen, var det en utbredt holdning om at dette var noe man hadde pådratt seg selv gjennom dårlige livsstilsvalg. Mens personer med type 1-diabetes fikk sympati, ble vi med type 2 møtt med pekefingeren.

Som leder for Diabetesforbundet har hun hørt lignende historier fra mange andre med diagnosen.

– For å unngå fordommer velger noen til og med å si at de har type 1 i stedet, fortsetter May.

Manglende forståelse fra helsevesenet

May mener at fokuset på kosthold ofte overskygger andre viktige faktorer som stress og genetikk.

– Det første legen spør om, er vekten din. Selv etter 25 år med diabetes fikk jeg nylig spørsmålet: «Har du tenkt på å slanke deg?» sier hun ettertenksomt.

Hun forklarer at det ensidige fokuset på mat både kan føre til skam og skyldfølelse hos pasienter, noe som oppleves urettferdig siden ikke alle overvektige får diabetes type 2, og ikke alle med diabetes type 2 er overvektige.

– Likevel blir vi behandlet som om sykdommen kun handler om livsstil, sier hun.

Sensoren som gir kontroll

En av de største utfordringene med diabetes type 2 er blodsukkerreguleringen. Mange lever «i mørket» uten tilstrekkelig oversikt over hvordan maten, stress og aktivitet påvirker blodsukkeret. Her kan en sensor gi betydelig hjelp, noe May, som selv brukte sensor i en periode, kan bekrefte.

– Den viser deg ikke bare blodsukkerverdien, men også om den er på vei opp eller ned. Det gir en trygghet i hverdagen, men det er mange som ikke har sensor fordi man må betale selv. Egentlig burde det vært en selvfølge at vi med type 2 får de samme hjelpemidlene som andre diabetespasienter, tilføyer hun.

Usynlig syk, men ikke alene

Gjennom sitt arbeid i Diabetesforbundet fortsetter May å kjempe for bedre opplysning, mindre stigma og bedre tilgang til hjelpemidler.

– Vi har en sykdom som ikke synes og det kjennes ikke riktig at vi skal føle skam for en sykdom vi ikke har valgt. Jeg mener vi trenger mer kunnskap og å bli møtt med like mye forståelse og tilrettelegging som andre kronisk syke, avslutter May.